På Rådhusplassen i København ruver Politikens Hus. I den gamle ærverdige bygningen holder Danmarks andre største avis til. Politikens historie går tilbake til 1884 og broadsheet-avisen er kjent langt utenfor de danske landegrensene.
Avisen har fostret flere anerkjente fotografer og har vunnet mange priser for sitt design og sine bilder. Senest i 2010 ble Politiken kåret til "European Newspaper of the Year" i forbindelse med den årlige European Newspaper Award.
I fotohulen, som fotoredaksjonen heter på folkemunne i avishuset, har trønderen Martin Slottemo Lyngstad sin arbeidsplass. I et lyst rom med Tuborg-kasser i hjørnene, bokhyller fulle av fotomagasiner og bilder på veggene tar 21-åringen i mot oss.
- Da jeg fikk vite at jeg hadde fått praksisplass her kom det noen nerver ja, innrømmer Slottemo Lyngstad som til vanlig studerer fotojournalistikk ved Høyskolen i Oslo.
Han flyttet til København i august 2010 og skulle opprinnelig ha praksis i den danske hovedstaden i fire måneder. Men avisen var så fornøyd med jobben hans at de tilbød Slottemo Lyngstad å bli i seks måneder til, til sommeren 2011.
- Det er selvfølgelig et fint kompliment og en mulighet jeg ikke kunne si nei til, selv om det betyr at jeg må ta permisjon fra Høyskolen. Samtidig må jeg bare fortsette å jobbe hardt. Det har skjedd mye på månedene jeg har vært her, men jeg har fortsatt vanvittig mye å lære, understreker den unge fotografen.
Direkte stil
I den første tiden som praktikant skjemtes han over å sette minnekortet i datamaskinen da han kom tilbake fra oppdrag.
- Jeg var livredd. Jeg følte at det var så mange dårlige bilder og jeg fokuserte på det negative i stedet for på det som var positivt. Men du kommer ikke langt med den innstillingen. Her er det ikke aktuelt å skjule råfilene sine. Alt skal på bordet, ler han.
I takt med utfordringene og tilbakemeldingene har selvtilliten vokst. Men den interne sjargonen kan være hard.
- Du må tåle kritikk. Jeg har pult ved siden av Per Folkver, han er tidligere fotosjef på Politiken og har også vært i World Press Photo-juryen i flere år. Han er vanvittig god til å vurdere bilder og det hender at han bare skubber meg vekk fra plassen min for å se på råfilene mine. Han studerer tidskodene og spør hva jeg gjorde i løpet av de tre sekundene eller 15 minuttene hvor jeg ikke fotograferte, eller han gjør meg oppmerksom på at det ville vært bedre å ta bildene fra en annen vinkel. På den måten er det ganske ekstremt, forteller Slottemo Lyngstad, men understreker at det er de samme personene som bryter deg ned, som også bygger deg opp.
- Du får bunnærlige svar. Her får du høre hva som fungerer og hva som er dritdårlig. Det kan godt føles litt hardt innimellom, men det er de samme folka som skryter av jobben din neste dag. De er bare rett frem.
Overskudd og stolthet
Til tross for den direkte tonen er Martin Slottemo Lyngstad begeistret for kollegaene sine. Det er også dansk hygge innimellom slagene.
- Det er et utrolig godt samhold blant de ansatte og det generer glede å være i et jobbmiljø som preges av så mye overskudd og stolthet. Her er du fremdeles lika gira selv om du er 60 år. Det er helt fantastisk å få være en del av denne fotogruppa, sier Slottemo Lyngstad, som opprinnelig kommer fra Verdal i Nord-Trøndelag, hvor han startet å ta bilder og skrive for lokalavisa Verdalingen.
Martin Slottemo Lyngstad har hatt praksis og jobbet i flere norske aviser, blant annet i Bergens Tidende og Romerikes Blad, før han kom til Politiken.
- Det er interessant å oppleve forskjellene på norske og danske redaksjoner, selv om den største forskjellen kanskje er mellom Politiken og andre aviser generelt. Det er en mye større frihet her og prioriteringene er annerledes enn det jeg kjenner i norske redaksjoner. Kvalitetskravene henger høyere og du får mer tid til å lage sakene. Når du går ut på jobboppdrag skal du komme hjem med ett godt bilde. Vi trenger ikke å pushe bilder til nettet etter ti minutter. I Norge er det sånn, sier Slottemo Lyngstad og knipser raskt med fingrene.
- Selvfølgelig er det også her mange jobber hvor det må gå raskt, men ofte prioriterer vi de langsomme jobbene, hvor det handler om mer enn å bare levere.
Portretter på lista
Før Martin Slottemo Lyngstad startet oppholdet sitt på Politiken skrev han en liste over det han skulle bli god på.
- Jeg behersker de fleste sjangrene, men målsettingen var å heve bunnnivået. Jeg har for eksempel alltid syntes at det har vært vanskelig med portretter. Derfor bestemte jeg meg for å fokusere på det i høst, forteller han og sier at han har ønsket å ta ærlige bilder. Han forklarer:
- Jeg syns ofte portrettfotografering blir gjort på feil premisser. Du har for eksempel reportasjeportrettene hvor personene snakker mens de blir fotografert. Det fungerer sjelden. En annen variant er det jeg kaller fotografens portrett, hvor det ikke handler om personen som blir portrettert. Det er de bildene som blir tatt i studio med blitz, lamper og sminke. Da handler det om å gjennomføre en idé som har blitt skapt på redaksjonen om hva man vi lage. Mange feature- og helgemagasiner kjører den stilen. Jeg er ikke så glad i den.
Politiken-praktikanten prøver å finne en fellesnevner for å holde samtalen gående når han møter de han skal portrettere. Det er viktig å bli bedre kjent med personen som skal avbildes.
- Det krever en utrolig sosial kompetanse. Du må være veldig åpen og den første halvtimen er avgjørende for hva du får til. Jeg legger kanskje kamera vekk i 20 minutter før jeg begynner å ta bilder. Det spørs litt på oppgaven.
I løpet av høsten har han blant annet tatt portretter av Saybias frontmann og soloartist Søren Huss, den nye danske kritikeryndlingen og musikeren Agnes Obel og Håkan Hellström.
- Målet er å komme inn i den personlige sfæren til de du fotograferer. Mange er redde for det, spesielt kjendiser. Selve fotograferingen er ikke det vanskeligste, men det er premissene du må legge i forkant som er mest utfordrende. Som oftest er jeg alene uten journalist, spesielt når det er snakk om større oppdrag. Det er viktig at begge to er fokuserte.
Schizofren stil
- Hvilket utstyr bruker du?
-Jeg er en Nikon-mann. Jeg har to hus, et D3 og et D700. Jeg jobber mest mellom 35 og 70 mm, noen ganger kanskje ned på 28 mm. Jeg eksperimenterer og har ingen fast stil. Jeg er veldig schizofren og prøver ut nye ting hele tida. Jeg lærer av andre fotografer og blander ting sammen.
Slottemo Lyngstad kan ikke huske å ha fått nei på en eneste idé han har presentert på Politiken. Han tok selv initiativet til å reise til Barcelona for å lage forhåndsreportasjer til Champion League-kampen mellom København og Barca. Når vi møter fotopraktikanten er han i gang med et prosjekt om brannstasjonen.
- Brannmenn er en klassisk ting å fotografere, så jeg må prøve å gjøre det på en litt annerledes måte. Dette var også min idé og det er mest for å ha et prosjekt på si. Det er jo ikke alle oppdragene jeg gjør som er like interessant, smiler han.
- Jeg er en del av den generasjonen som er vokst opp som visuelle junkier. Jeg er helt avhengig av bilder og fotografi. Jeg hadde ikke noe kamera da jeg var liten, men jeg tegnet tegneserier og hørte lydbøker. Senere startet jeg med å lage filmer og radioprogram bare for gøy og da jeg begynte på media- og kommunikasjonslinja på Levanger begynte jeg å ta bilder, forteller fotografen som drømmer om å leve av å frilanse som fotograf når han er ferdig studert.
- Jeg var lenge usikker på hva jeg ville, men til slutt bestemte jeg meg for å satse på fotografiet. Det er en klisjé, men det er så mye du kan gjøre og oppleve som fotograf. Du lever av å møte folk.
Avisen har fostret flere anerkjente fotografer og har vunnet mange priser for sitt design og sine bilder. Senest i 2010 ble Politiken kåret til "European Newspaper of the Year" i forbindelse med den årlige European Newspaper Award.
I fotohulen, som fotoredaksjonen heter på folkemunne i avishuset, har trønderen Martin Slottemo Lyngstad sin arbeidsplass. I et lyst rom med Tuborg-kasser i hjørnene, bokhyller fulle av fotomagasiner og bilder på veggene tar 21-åringen i mot oss.
- Da jeg fikk vite at jeg hadde fått praksisplass her kom det noen nerver ja, innrømmer Slottemo Lyngstad som til vanlig studerer fotojournalistikk ved Høyskolen i Oslo.
Han flyttet til København i august 2010 og skulle opprinnelig ha praksis i den danske hovedstaden i fire måneder. Men avisen var så fornøyd med jobben hans at de tilbød Slottemo Lyngstad å bli i seks måneder til, til sommeren 2011.
- Det er selvfølgelig et fint kompliment og en mulighet jeg ikke kunne si nei til, selv om det betyr at jeg må ta permisjon fra Høyskolen. Samtidig må jeg bare fortsette å jobbe hardt. Det har skjedd mye på månedene jeg har vært her, men jeg har fortsatt vanvittig mye å lære, understreker den unge fotografen.
Direkte stil
I den første tiden som praktikant skjemtes han over å sette minnekortet i datamaskinen da han kom tilbake fra oppdrag.
- Jeg var livredd. Jeg følte at det var så mange dårlige bilder og jeg fokuserte på det negative i stedet for på det som var positivt. Men du kommer ikke langt med den innstillingen. Her er det ikke aktuelt å skjule råfilene sine. Alt skal på bordet, ler han.
I takt med utfordringene og tilbakemeldingene har selvtilliten vokst. Men den interne sjargonen kan være hard.
- Du må tåle kritikk. Jeg har pult ved siden av Per Folkver, han er tidligere fotosjef på Politiken og har også vært i World Press Photo-juryen i flere år. Han er vanvittig god til å vurdere bilder og det hender at han bare skubber meg vekk fra plassen min for å se på råfilene mine. Han studerer tidskodene og spør hva jeg gjorde i løpet av de tre sekundene eller 15 minuttene hvor jeg ikke fotograferte, eller han gjør meg oppmerksom på at det ville vært bedre å ta bildene fra en annen vinkel. På den måten er det ganske ekstremt, forteller Slottemo Lyngstad, men understreker at det er de samme personene som bryter deg ned, som også bygger deg opp.
- Du får bunnærlige svar. Her får du høre hva som fungerer og hva som er dritdårlig. Det kan godt føles litt hardt innimellom, men det er de samme folka som skryter av jobben din neste dag. De er bare rett frem.
Overskudd og stolthet
Til tross for den direkte tonen er Martin Slottemo Lyngstad begeistret for kollegaene sine. Det er også dansk hygge innimellom slagene.
- Det er et utrolig godt samhold blant de ansatte og det generer glede å være i et jobbmiljø som preges av så mye overskudd og stolthet. Her er du fremdeles lika gira selv om du er 60 år. Det er helt fantastisk å få være en del av denne fotogruppa, sier Slottemo Lyngstad, som opprinnelig kommer fra Verdal i Nord-Trøndelag, hvor han startet å ta bilder og skrive for lokalavisa Verdalingen.
Martin Slottemo Lyngstad har hatt praksis og jobbet i flere norske aviser, blant annet i Bergens Tidende og Romerikes Blad, før han kom til Politiken.
- Det er interessant å oppleve forskjellene på norske og danske redaksjoner, selv om den største forskjellen kanskje er mellom Politiken og andre aviser generelt. Det er en mye større frihet her og prioriteringene er annerledes enn det jeg kjenner i norske redaksjoner. Kvalitetskravene henger høyere og du får mer tid til å lage sakene. Når du går ut på jobboppdrag skal du komme hjem med ett godt bilde. Vi trenger ikke å pushe bilder til nettet etter ti minutter. I Norge er det sånn, sier Slottemo Lyngstad og knipser raskt med fingrene.
- Selvfølgelig er det også her mange jobber hvor det må gå raskt, men ofte prioriterer vi de langsomme jobbene, hvor det handler om mer enn å bare levere.
Portretter på lista
Før Martin Slottemo Lyngstad startet oppholdet sitt på Politiken skrev han en liste over det han skulle bli god på.
- Jeg behersker de fleste sjangrene, men målsettingen var å heve bunnnivået. Jeg har for eksempel alltid syntes at det har vært vanskelig med portretter. Derfor bestemte jeg meg for å fokusere på det i høst, forteller han og sier at han har ønsket å ta ærlige bilder. Han forklarer:
- Jeg syns ofte portrettfotografering blir gjort på feil premisser. Du har for eksempel reportasjeportrettene hvor personene snakker mens de blir fotografert. Det fungerer sjelden. En annen variant er det jeg kaller fotografens portrett, hvor det ikke handler om personen som blir portrettert. Det er de bildene som blir tatt i studio med blitz, lamper og sminke. Da handler det om å gjennomføre en idé som har blitt skapt på redaksjonen om hva man vi lage. Mange feature- og helgemagasiner kjører den stilen. Jeg er ikke så glad i den.
Politiken-praktikanten prøver å finne en fellesnevner for å holde samtalen gående når han møter de han skal portrettere. Det er viktig å bli bedre kjent med personen som skal avbildes.
- Det krever en utrolig sosial kompetanse. Du må være veldig åpen og den første halvtimen er avgjørende for hva du får til. Jeg legger kanskje kamera vekk i 20 minutter før jeg begynner å ta bilder. Det spørs litt på oppgaven.
I løpet av høsten har han blant annet tatt portretter av Saybias frontmann og soloartist Søren Huss, den nye danske kritikeryndlingen og musikeren Agnes Obel og Håkan Hellström.
- Målet er å komme inn i den personlige sfæren til de du fotograferer. Mange er redde for det, spesielt kjendiser. Selve fotograferingen er ikke det vanskeligste, men det er premissene du må legge i forkant som er mest utfordrende. Som oftest er jeg alene uten journalist, spesielt når det er snakk om større oppdrag. Det er viktig at begge to er fokuserte.
Schizofren stil
- Hvilket utstyr bruker du?
-Jeg er en Nikon-mann. Jeg har to hus, et D3 og et D700. Jeg jobber mest mellom 35 og 70 mm, noen ganger kanskje ned på 28 mm. Jeg eksperimenterer og har ingen fast stil. Jeg er veldig schizofren og prøver ut nye ting hele tida. Jeg lærer av andre fotografer og blander ting sammen.
Slottemo Lyngstad kan ikke huske å ha fått nei på en eneste idé han har presentert på Politiken. Han tok selv initiativet til å reise til Barcelona for å lage forhåndsreportasjer til Champion League-kampen mellom København og Barca. Når vi møter fotopraktikanten er han i gang med et prosjekt om brannstasjonen.
- Brannmenn er en klassisk ting å fotografere, så jeg må prøve å gjøre det på en litt annerledes måte. Dette var også min idé og det er mest for å ha et prosjekt på si. Det er jo ikke alle oppdragene jeg gjør som er like interessant, smiler han.
- Jeg er en del av den generasjonen som er vokst opp som visuelle junkier. Jeg er helt avhengig av bilder og fotografi. Jeg hadde ikke noe kamera da jeg var liten, men jeg tegnet tegneserier og hørte lydbøker. Senere startet jeg med å lage filmer og radioprogram bare for gøy og da jeg begynte på media- og kommunikasjonslinja på Levanger begynte jeg å ta bilder, forteller fotografen som drømmer om å leve av å frilanse som fotograf når han er ferdig studert.
- Jeg var lenge usikker på hva jeg ville, men til slutt bestemte jeg meg for å satse på fotografiet. Det er en klisjé, men det er så mye du kan gjøre og oppleve som fotograf. Du lever av å møte folk.
Martin Slottemo Lyngstad
Thomas Olsen - Berlinkontoret
Martin Slottemo Lyngstad på oppdrag for Politiken i København.
Martin Slottemo Lyngstad
Foto fra presentasjonen av deltakerne i den danske versjonen av "Skal vi danse"
Martin Slottemo Lyngstad
Artist Agnes Obel i parken ved sitt barndomshjem i København.
Martin Slottemo Lyngstad
Barcelonas Leo Messi scoret ikke mot FC Københavns forsvarere i Champions League-oppgjøret i Parken.
Martin Slottemo Lyngstad
Martin Slottemo Lyngstad
Håkan Hellström
Martin Slottemo Lyngstad
Portrett av Bellahøj svømmehall i forbindelse med undervannsrugby-trening.
Martin Slottemo Lyngstad
Portrett av en av danmarks aller største superkjendiser Remeé.
Thomas Olsen - Berlinkontoret
Martin Slottemo Lyngstad i fotohulen på Politiken.
Fotograf: Martin Slottemo Lyngstad">
