Svart aske fra jernverket dekker gatene i den ukrainske industribyen Enakievo. Folket håper at landets nyvalgte president skal få europas nest største nasjon ut av den økonomiske og økologiske krisen. De 140 000 menneskene som bor i Enakievo reagerer ikke på at de en gang hvite husveggene nå er svarte. At lukten setter seg i klærne og forblir der. Denne byen har vært slik i årtier. Stålver- ket midt i sentrum gir jobb og inntekter, men forpester luften med den svarte, gule og blå røyken som spys ut fra de 14 fabrikk- pipene hele døgnet.

Svarte av kullet de graver ut fra gruvegangene to kilometer under bakken, avslutter arbeiderne i Bulovinskaya gruven med å skåle i hjemmelaget vodka for en tidligere kollega som nettopp er blitt pensjonist. Sammen med spriten spiser de tørket fisk og brød.

Sentrum i gruve og industribyen Enakievo øst i Ukraina. Kvinner venter på bussen utenfor gruvemuseet. Vegger, veier og vinduer er svarte av sot som spys ut fra fabrikkpipene til jernverket i sentrum av byen. Enkelte morgener er arbeidere ute i gatene for å feie vekk sotet i gatene, som blir seig når regnet kommer.

Skoleungdom feirer at de har fullført eksamen og at det snart er sommerferie i byen Donetsk, øst i Ukraina. Denne delen av landet er sterkt preget både av forurensingen fra fabrikkene og av den økonomiske krisen, som denne dagen ikke påvirker fremtidens arbeidere i landet.

Sør i Ukraina, på Krim halvøya ved Svartehavetlandet, har ungdom startet på sommerferien. Landets nye president, Viktor Yanukovych, har lovet å fornye de forurensende fabrikkene, få økonomien på fote igjen og bekjempe korrupsjonen i landet. – Vi vet ikke hvordan eksamen gikk, fordi man må betale lærerne for å få gode karakterer, sier de badende ungdommene Nastiya, Lera og Alisa.

Tre kvinnene fra kommunistpartiet forsøker å sanke flere partifeller med en stand. – Myndighetene må satse på de unge, gi de gratis internett. Og de må sørge for de gamle i dette landet, roper kvinnene til en håndfull tilhørere.

Søndagsgudstjeneste i gruvebyen Dobroe Pole øst i Ukraina. Som mange av de andre byene i området, er den grunnlagt på kullgruve industrien.

“Fremtiden er ikke lenger hva den engang var”, var det en islandsk venn som fortalte meg i de første månedene av 2010, da jeg befant meg på Island for å dokumentere effektene av finanskrisen. Island var kanskje det landet som ble rammet hardest av finanskrisen i 2008: Fra å være det mest velutviklede landet, endte det opp med å skylde flere ganger sitt nasjonalprodukt. Mye av det de skylder er nå med sikkerhet i naturressurser som energi og fisk. Grunnen til at det kunne skje var fordi en liten elite gamblet bort nasjonalformuen uten at pressen eller de statlige institusjonene klarte å forutse hva som skulle skje. Gjelden noen få pådro seg skal nå betales av flertallet. Som i andre gjeldstyngete land er det skattebetalerne som må betale prisen. Inflasjon, høyere skatter, økt arbeidsledighet og en svakere velferdsstat gir islendingene en usikker fremtid å møte. Geologen Julia Katrin Björke besøker den geotermiske kraftstasjonen Reykjanesvirkjun med sønnen og venninnen Erna Knutsdottir. For bare fire år siden kjørte Erna hit med bussturister rett fra flyplassen, men nå, grunnet overutnyttelse av de varme kildene, kollapser jordskorpen og det er farlig å gå rundt i området.

Sindri Sigurdsson fordriver tiden på storebrorens soverom. Familien bor i Ólafsvik, som i likhet med andre fiskerikommuner er minst berørt av finanskrisen.

Helårsbading har blitt enormt populært i Reykjavik i kjølvannet av finanskrisen. Isbaderne på bildet er på vei opp på stranden i lyset fra en politibil.

Surkula and Kata bor i et anarkistkollektiv i Reykjavik. De mener at mye av krisen skyldes islendingenes overforbruk, og at de fleste har seg selv å takke for situasjonen de har satt seg i.

Før finanskrisen turnerte Valdís Thorkelsdóttir verden rundt med Björk. Nå opptrer hun mest på Island ettersom turnekostnader nesten er fordoblet. Fordelen, sier hun, er at musikk- og kunstscenen i Reykjavik nå blomstrer som aldri før.

På Sodoma nattklubb kan besøkende urinere på «finansvikingene» som har mye av den tvilsomme æren for uføret Island har havnet i.

Soffía Stefánsdóttir skuer ut på byggeplassen rundt leiligheten hun og mannen hennes bor i. Fordelen med å bo i en halvferdig blokk er at det er stille og at hun kan oppbevare hagemøbler i naboleiligheten. I Hafnarfjördur står det mange slike halvferdige boligkomplekser tomme.

Finanskrisen har uforutsette fordeler. Fordi folk ikke lenger har like god råd, røykes det og drikkes mindre, men trenes mer. Ifølge helsedirektøren har krisen ført til en liten økning i den nasjonale helsen.

- Jeg ble født gutt, men vil dø som kvinne, sier hun dagen før operasjonen som vil forandre hennes liv dramatisk. Hun har reist fra Norge for å ta det siste, store steget i en lang prosess for å endelig bli kvinne. - Jeg ofrer mye, men jeg har ikke noe alternativ. Jeg vil ha et normalt liv, og folk må bare akseptere at jeg har en fortid som gutt, sier hun. Fire måneder ettter den kjønnsbekreftende operasjonen får hun lungebetennelse og blir kritisk syk. Hun dør 25. juni 2010, kort tid etter at myndighetene endelig har godkjent hennes nye navn: Aira. - Jeg liker ikke den norske vinteren. Det meste av tiden tilbringer jeg inne i leiligheten. Sover, spiser, jobber.

- Jeg jobber nattevakt på sykehjemmet og sover om dagen. Det er vanskelig å sove når det er så lyst ute. Jeg flytter snart til en ny leilighet. Det blir mye bedre.

- Jeg knytter meg lett til andre mennesker. Nå har vi delt leilighet i noen måneder og hun er nesten blitt et familiemedlem for meg.

- Jeg vil ha en større rumpe. Kroppen ser mer kvinnelig ut når hoftene er rundere. Injeksjonene er smertefulle, men verdt det.

- Jeg har bestemt meg. Jeg skal reise til Bangkok og skifte kjønn. Jeg har ikke noe annet valg.

- Klinikken er billig og ikke spesielt fin, jeg vet det, men flere av mine venner har blitt operert her og de gŒr god for resultatet. Jeg stoler på kirurgen. Han har gjort dette hundrevis av ganger.

- Da jeg våknet begynte jeg straks å tenke på hva jeg skal operere neste gang, hehe. Jeg føler meg ganske bra allerede, men jeg blir nok sengeliggende i minst ti dager.

- Det er svært smertefullt å gå. Jeg kan klare noen meter av gangen, ikke mer. Men det går bedre for hver dag.

- Jeg venter på mitt nye pass med nytt personnummer og mitt nye navn. Jeg klarer ikke å slappe av før jeg holder passet i hånden.