Alene. Helene Jakobsen er aleneforsørger. Flere og flere i Norge bor alene. I Oslo er over halvparten av husholdningene enslige. Helene er ikke alene. Hun har sønnen Maximilian.

Mens mamma dusjer ligger Maximilian på det varme baderomsgulvet.

Morgen i operakvartalet i Oslo.

Helene har fått barnevakt mens hun forbereder å flytte. I en pause i arbeidet snakker hun med sønnen på mobil.

Helene på vei hjem til operakvartalet i Oslo.

Norske landskap. I Norge er naturen et sted for rekreasjon og moro. Gatebil-treff på Nye Rudskogen Motorsportsenter, Rakkestad.

Temaparken Vinland, Gol.

Villmarksfestivalen, Drangedal.

Ungkarsfestivalen, Suldal.

Familedag på Straume idrettspark, Fjell kommune.

Gatebiltreff på Nye Rudskogen Motorsportsenter, Rakkestad.

St.Hans-feiring i Loddefjord, Bergen.

Festivalcampen til musikkfestivalen Rock n' LOL, Os.

Turnstevne på Liland idrettspark, Bergen.

Schizofren. Randi Magnussen fra Bergen er schizofren, hun skriver: Jeg har samme diagnose som Anders Behring Breivik. I likhet med han, har jeg slitt i mange år, men der stopper likheten. Jeg har skrevet, og f√•tt utgitt, en bok som handler om hvordan det er å leve som alvorlig sinnslidene. Min bok har et helt annet innhold enn det tullete manifestet til Behring Breivik. Det er ikke jeg som avgjør hvem som skal få leve her på jorden, og hvem som skal skytes. Mine problemer går bare ut over meg selv. Jeg vil så gjerne fortelle dette til folk. Behring Breivik har satt min åpenhet flere år tilbake. Jeg er nå redd for at det lille, sosiale miljøet jeg har fått her jeg bor, skal bli borte. Folk blir skeptiske, jeg forstår selvsagt det, men jeg ber dem om å tenke seg om en gang til. Jeg later ikke som om jeg er grei, jeg er grei. Det å få snakke litt koselig med en nabo, kan gjøre hele dagen min. Det kan bli utslagsgivende for om jeg får en god eller dårlig dag. Kjære alle fine, fantastiske mennesker, ikke vend meg ryggen på grunn av et ondt menneske. Alle bildetekster er skrevet av Randi Magnussen.

Schizofren. Dagen er i gang der ute.

Jeg går opp på svaberget, legger meg ned og lukker øynene. Solen svir, måkene skriker og livet er til å holde ut. Da kan jeg sovne.

Noen sjeldne ganger ser jeg plutselig meg selv. Det kan vare bare noen sekunder, eller kanskje litt lengre. Jeg kjenner ikke meg selv igjen. Jeg kjenner ikke damen i speilbildet på vinduet.

Jeg er vandreren. Natten har gått over i dag, og jeg har gått langt. Ryggen verker, skoene gjør vondt.

En natt flyr jeg. I de stille morgentimene, før noen er våken, sprer jeg vingene og letter fra kanten av badekaret.

Hjemme.