Skrevet av Christian Roth ChristensenHan var tidlig ute. Allerede som 13 åring sto han i mørkerommet i kjelleren sin. Ray Metzker kom til verden i 1931 og var minst av tre søsken som vokste opp i et enkelt hjem i Milwaukee (Wisconsin, USA). Oppveksten var ikke helt som alle andres. Storesøsteren ble diagnostisert med CP (cerebral parese) i tidlig alder, og det var en vanskelig tid for familien. Mens moren brukte religionen som bøtemiddel, ble Ray mer innestengt og innesluttet. Det var vanskelig å sosialisere seg og være en av guttene. De ville sjelden være med hjem til han og når han var ute måtte han ofte bære på sin søster, med naboenes stirrende blikk over hele seg. "Et smalt liv og en unormal barndom," sier han selv.
Dette ble hans bane
Da han først ble berørt av fotografiet ble han målbundet, uten en sjanse til å komme seg unna. Den ensomme Ray brukte all sin tid i mørkerommet, og jobbet hardt for å bli bedre og flinkere. Han hadde en slags dialog med mediet, og alt det tapte i barndommen ble kompensert for gjennom livet i kjelleren. Han ville bli god på alt. og som han selv sier: jeg var jo god!. Han fik seg jobb i skoleavisen, og jobbet senere som assistent i et portrettstudio.
Ikke ordinært
Ray Metzkers fotografi er ikke ordinært og det er vanskelig å definere hvor han står sjangermessig. Ikke at man absolutt må gjøre det. Så når Metzker snakker om bildene sine må han tenke seg om. Han er tydeligvis ikke en mann som sier for mye. Heller det som er riktig. Noen har forsøkt og kalle han en dokumentarfotograf, andre en kunstfotograf. Han jobber med kompositter, flereksponeringer og har generelt eksperimentert mye i både opptaket og mørkeromsarbeidet. Samtidig ser man mye street-fotografi, dokumentar og til og med landskap i Metzkers samlede verk. Kanskje er han en miks. Men selv peker han heller på hvordan hans veivalg påvirkes av samtiden. Han har aldri jobbet med en estetisk rød tråd, men i stedet latt nuets innflytelser avgjøre. Slik var det da han presenterte sin landsskapsserie. I tiden etter sin første retrospektiv (1978) fikk han nok. Han måtte komme seg vekk, til nye omgivelser. Han dro til vakre Toscana i Italia, skaffet seg en Citroen, og fotograferte landskapet med sin Rolliflex 66. Han var inspirert av lyset og fant en optimal markering for sitt nye jeg. De sombre, surrealistiske motivene ble erstattet med lysende natur. Han tømte hodet og startet på nytt.
Composits
Det samme skjedde også da han laget serien Composits. Serien kom med noe nytt og friskt i fotografiet og stilte den gamle decisive moment tradisjonen opp etter veggen. Metzker hadde jo selv på sett og vis vært med i denne tradisjonen. Hans mørke gatebilder fra Chicago-tiden var på mange måter Walker Evans i ny drakt, perfekt komponerte gatebilder fylt til randen av visuell glans. Med Composits laget i stedet Metzker det han kaller succesive moments: Flereksponeringer, som fungerte som et motstykke til gamlemåten. Som mange andre nyskapninger fikk eksperimentet stort sett pepper i pressen, men 10-20 år senere kom de frem i lyset igjen, og blir i dag hedret som noe av det viktigste innen Metzkers karriere.
Lite folk i bildene
Det er lite folk i Metzkers bilder, og han virker å være langt mer opptatt av de formale aspektene i sin utrykks form. En serie har derimot fokusert utelukkende på mennesker, nemlig Sand Creatures. Det er visuelt slående bilder av mennesker spredt rundt i en lett døsig tilstand langs de solvarme sanddynene ved Atlantic City. De er sårbare og Metzker går helt innpå med sitt snapshot-kamera som en inntrenger med håndvåpen. Estetikken er vakker, hvor herlige komposisjoner skaper nydelige former i sanden, nesten som skulpturer. Men det ligger mer til det, da Metzker egentlig ønsker å vise hvor lett det er å komme innpå mennesker i sine private liv. Man kommer aldri inn i stua deres, men Der Er De! som Metzker uttrykker det selv. De er oss. Serien beviser også litt av Metzkers evne til å være fluen på veggen. Han er den ensomme vandreren med kameraet som noterer seg tilstandene, uten å bli sett.
New Bauhaus
Ray Metzker har understreket et ønske om en slags uavhengighet i sitt virke og har aldri prøvd å være en del av bestemte tradisjoner. Heller har han aldri hatt noe behov for å være en stjerne. Men inspirasjonene legger han likevel ikke sjul på. Han studerte ved Institute of Design i Chicago fra 1956-59 og hadde folk som Harry Callahan og Aaron Siskind som sine mentorer. Skolen ble kalt New Bauhaus og var en aktiv viderefører av det europeiske avant-garde fotografiet fra 1920 tallet. Dette var alle viktige kilder til hans visuelle legning. For som han selv sier det, det er bedre å starte med et eller annet utgangspunkt enn å bare hoppe fra fjellet i første forsøk. Men han var også inspirert av andre former for kunst. Musikken for eksempel. Han og kona går ofte på kammerkonserter, og Metzker er forbløffet over hvor samspilte de er. Han tar også med seg musikken ned i mørkerommet, og tviler ikke på at den påvirker retningen i hans arbeid.
Arbeider stadig med nye ting
Og retningen, den vet han ikke helt hvor bærer han. Han arbeider stadig med nye ting, slutter aldri med det. Er det en vakker dag så tar han bilder, uansett. Enten han er i Oslo eller langs veiene i USA. Det er så mye variasjon, nå mer enn noen gang, påpeker han. Dessuten gir han også ut en bok i disse dager, på Taschen forlag, som etter hvert blir å skaffe ved utstillingen i Horten. En bok som tar for seg mye av de samme motivene vi ser på Preus' utstilling, som henger oppe frem til 5. oktober
Metzker takker for seg. En ny retrospektiv skal gjennomføres, og hva som skjer etterpå vil bare nuet avgjøre.
Dette ble hans bane
Da han først ble berørt av fotografiet ble han målbundet, uten en sjanse til å komme seg unna. Den ensomme Ray brukte all sin tid i mørkerommet, og jobbet hardt for å bli bedre og flinkere. Han hadde en slags dialog med mediet, og alt det tapte i barndommen ble kompensert for gjennom livet i kjelleren. Han ville bli god på alt. og som han selv sier: jeg var jo god!. Han fik seg jobb i skoleavisen, og jobbet senere som assistent i et portrettstudio.
Ikke ordinært
Ray Metzkers fotografi er ikke ordinært og det er vanskelig å definere hvor han står sjangermessig. Ikke at man absolutt må gjøre det. Så når Metzker snakker om bildene sine må han tenke seg om. Han er tydeligvis ikke en mann som sier for mye. Heller det som er riktig. Noen har forsøkt og kalle han en dokumentarfotograf, andre en kunstfotograf. Han jobber med kompositter, flereksponeringer og har generelt eksperimentert mye i både opptaket og mørkeromsarbeidet. Samtidig ser man mye street-fotografi, dokumentar og til og med landskap i Metzkers samlede verk. Kanskje er han en miks. Men selv peker han heller på hvordan hans veivalg påvirkes av samtiden. Han har aldri jobbet med en estetisk rød tråd, men i stedet latt nuets innflytelser avgjøre. Slik var det da han presenterte sin landsskapsserie. I tiden etter sin første retrospektiv (1978) fikk han nok. Han måtte komme seg vekk, til nye omgivelser. Han dro til vakre Toscana i Italia, skaffet seg en Citroen, og fotograferte landskapet med sin Rolliflex 66. Han var inspirert av lyset og fant en optimal markering for sitt nye jeg. De sombre, surrealistiske motivene ble erstattet med lysende natur. Han tømte hodet og startet på nytt.
Composits
Det samme skjedde også da han laget serien Composits. Serien kom med noe nytt og friskt i fotografiet og stilte den gamle decisive moment tradisjonen opp etter veggen. Metzker hadde jo selv på sett og vis vært med i denne tradisjonen. Hans mørke gatebilder fra Chicago-tiden var på mange måter Walker Evans i ny drakt, perfekt komponerte gatebilder fylt til randen av visuell glans. Med Composits laget i stedet Metzker det han kaller succesive moments: Flereksponeringer, som fungerte som et motstykke til gamlemåten. Som mange andre nyskapninger fikk eksperimentet stort sett pepper i pressen, men 10-20 år senere kom de frem i lyset igjen, og blir i dag hedret som noe av det viktigste innen Metzkers karriere.
Lite folk i bildene
Det er lite folk i Metzkers bilder, og han virker å være langt mer opptatt av de formale aspektene i sin utrykks form. En serie har derimot fokusert utelukkende på mennesker, nemlig Sand Creatures. Det er visuelt slående bilder av mennesker spredt rundt i en lett døsig tilstand langs de solvarme sanddynene ved Atlantic City. De er sårbare og Metzker går helt innpå med sitt snapshot-kamera som en inntrenger med håndvåpen. Estetikken er vakker, hvor herlige komposisjoner skaper nydelige former i sanden, nesten som skulpturer. Men det ligger mer til det, da Metzker egentlig ønsker å vise hvor lett det er å komme innpå mennesker i sine private liv. Man kommer aldri inn i stua deres, men Der Er De! som Metzker uttrykker det selv. De er oss. Serien beviser også litt av Metzkers evne til å være fluen på veggen. Han er den ensomme vandreren med kameraet som noterer seg tilstandene, uten å bli sett.
New Bauhaus
Ray Metzker har understreket et ønske om en slags uavhengighet i sitt virke og har aldri prøvd å være en del av bestemte tradisjoner. Heller har han aldri hatt noe behov for å være en stjerne. Men inspirasjonene legger han likevel ikke sjul på. Han studerte ved Institute of Design i Chicago fra 1956-59 og hadde folk som Harry Callahan og Aaron Siskind som sine mentorer. Skolen ble kalt New Bauhaus og var en aktiv viderefører av det europeiske avant-garde fotografiet fra 1920 tallet. Dette var alle viktige kilder til hans visuelle legning. For som han selv sier det, det er bedre å starte med et eller annet utgangspunkt enn å bare hoppe fra fjellet i første forsøk. Men han var også inspirert av andre former for kunst. Musikken for eksempel. Han og kona går ofte på kammerkonserter, og Metzker er forbløffet over hvor samspilte de er. Han tar også med seg musikken ned i mørkerommet, og tviler ikke på at den påvirker retningen i hans arbeid.
Arbeider stadig med nye ting
Og retningen, den vet han ikke helt hvor bærer han. Han arbeider stadig med nye ting, slutter aldri med det. Er det en vakker dag så tar han bilder, uansett. Enten han er i Oslo eller langs veiene i USA. Det er så mye variasjon, nå mer enn noen gang, påpeker han. Dessuten gir han også ut en bok i disse dager, på Taschen forlag, som etter hvert blir å skaffe ved utstillingen i Horten. En bok som tar for seg mye av de samme motivene vi ser på Preus' utstilling, som henger oppe frem til 5. oktober
Metzker takker for seg. En ny retrospektiv skal gjennomføres, og hva som skjer etterpå vil bare nuet avgjøre.
Ray Metzker
Christian Roth Christensen
Ray Metzker
