Skrevet av Maria LundbergFredag 15. mars delte Pressefotografenes Klubb for 47. gang ut sin gildeste pris; Årets Bilde. Denne gangen var det frilansfotografen Andrea Gjestvang (32) som kunne ta i mot påskjønnelsen fra sine norske klubbkolleger for det rystende portrettet av utøyaoverlevende Ylva Schwenke. Gjestvang er kvinne nummer fire i rekken som har fått utmerkelsen for årets beste pressebilde fra Pressefotografenes Klubb. Hun er samtidig en av i alt kun fem kvinnelige fotojournalister som i denne runden var nominert til pris i konkurransen.
Gjestvang kan likefullt være helt trygg på at prisen ikke er et resultat av kvotering. Dette årets samlede nominasjonsportefolie er kanskje den beste noensinne, sett med undertegnedes øyne. Gjestvang har konkurrert i godt selskap. Det er deilig å se og bli overbevist om. Noe har skjedd med kvaliteten og uttrykket i norsk pressefotografi; noe som gjør at flere bilder enn før sitter igjen på netthinna når prisutdelingen er over, noe fint som gjør at jeg tenker, at det har kommet noe nytt inn i synsranden til de som lever av å se på vegne av nasjonen Norge.
Med portrettet av femtenårige Ylva som overlevde tragedien på Utøya, får Gjestvang den kompetente juryens absolutte anerkjennelse for å ikke bare ha tatt et uforglemmelig sterkt portrett, men også for samtidig å ha skapt et symbol på vår felles historie. I denne sammenhengen har prisvinnerens synsrand blitt til et nasjonalt innsiktspunkt.
Kunne vi velge, kunne vi skrive historien om igjen, skulle selvsagt aldri et slikt portrett ha måttet måle seg i noen form for konkurranse verken nasjonalt eller globalt. Vi skulle aller helst ha vært den forbannede julidagen i 2011 og skjebnene i kjølvannet av den, foruten. Men dagen fins, ikke bare i vår kollektive nasjonale hukommelse, men i mennesker av kjøtt og blod som hver eneste dag lever med terrorens ubegripelige realitet, og som bærer arrene videre. Inni seg og utenpå.
Denne virkeligheten har Gjestvang hatt mot og vilje til å nærme seg som en utenforstående. Og hun har gjort det med en overbevisende følsomhet, kvalitet og profesjonalitet som gjør at portrettet av Ylva kan fremstå som så slående vakkert som det gjør, i all sin brutalitet.
I liket med majoriteten av de nominerte denne gang, er Andrea Gjestvang etter hvert en erfaren pressefotograf med flere priser i Årets Bilde bak seg. Rekken av prisvinnere i år er en sterk samling pressefotografer med et åpenbart skarpt, egenartet dokumentaristisk talent. Sammen er de anslaget til dette nye visuelle uttrykket jeg fornemmer, som jeg håper har kommet for å vokse seg sterkere og tydeligere; gjennomgående sterke, sikre komposisjoner, overraskende og originale motiv, poetiske linjer, humor, lunhet, viktige historier og enkeltstående øyeblikk. For første gang ser vi en vinnerportofolie bestående av kun fargebilder, med ett unntak (og det er til gjengjeld mer enn hederlig).
Det virker som om årets finalister har selvtillit og dømmekraft nok til å stole på at bildene deres bærer uten å skulle legges om til det klassiske reportasjefotoets sort-hvit kurver, for konkurransens skyld. Det er et valg som bærer seg. Jeg håper derfor dette er starten på en ny æra for norske pressefotografers forhold til den åpenbart udaterte myten, om at et virkelig seriøst og overbevisende pressefotografi helst må legges i sort-hvit for å kommunisere alvoret og viktigheten. Ylva, portrettert i sine finstemte fargenyanser av Gjestvang, viser oss at less ikke alltid er more, og at det som får kvaliteten i norsk pressefotografi til å vokse og briljere, ikke nødvendigvis er å gå for det tilsynelatende trygge og enkle valget, men å gå for mer. Mye mer. Slik blir det prisvinnere og bilder som gjør vårt lille land litt større, dag for dag.
En enestående sterk nominasjonsrekke av bilder får denne gangen veie opp for et arrangement som rent organisatorisk sett var svakt. Regien rundt arrangementet fremstod som lite gjennomtenkt og til dels uplanlagt, i motsetning til de foregående år som har gått siden Årets Bilde ble fusjonert med Dokumentfestivalen. Når årets arrangement for første gang igjen skulle presenteres på egne bein, ble det dessverre altfor vaklende og uproft organisatorisk sett. Jeg skjønner tanken bak det å hente inn konferansierer for å holde i presentasjonstråden, men er nokså sikker på at retningsløs radiopludring a la Nrk P1s «Norgesglasset» ikke er et spesielt lykket valg for anledningen. En forutsetning når man henter inn eksterne hjelpere på denne måten, må være at oppdraget og viktigheten av god regi er tydeliggjort på forhånd, og at de innleide fremstår som godt forberedt og profesjonelle med en viss basiskunnskap om det de er med på. At årets viktigste begivenhet i regi av Pressefotografenes Klubb ikke får en formell snorklipping ved fungerende leder, fremstår ikke bare som uprofesjonelt, men som uhøflig overfor de nominerte og inviterte. Enkelte anledninger mer enn andre fordrer en tydelig leder og ledelse.
Årets Bilde som arrangement er en slik anledning. Det er lov å håpe at den nyvalgte ledelsen i klubben vil stå for en fortsettelse som er både bildene og norske pressefotografer verdig.
Se alle vinnerbildene i Årets bilde 2012 her
Gjestvang kan likefullt være helt trygg på at prisen ikke er et resultat av kvotering. Dette årets samlede nominasjonsportefolie er kanskje den beste noensinne, sett med undertegnedes øyne. Gjestvang har konkurrert i godt selskap. Det er deilig å se og bli overbevist om. Noe har skjedd med kvaliteten og uttrykket i norsk pressefotografi; noe som gjør at flere bilder enn før sitter igjen på netthinna når prisutdelingen er over, noe fint som gjør at jeg tenker, at det har kommet noe nytt inn i synsranden til de som lever av å se på vegne av nasjonen Norge.
Med portrettet av femtenårige Ylva som overlevde tragedien på Utøya, får Gjestvang den kompetente juryens absolutte anerkjennelse for å ikke bare ha tatt et uforglemmelig sterkt portrett, men også for samtidig å ha skapt et symbol på vår felles historie. I denne sammenhengen har prisvinnerens synsrand blitt til et nasjonalt innsiktspunkt.
Kunne vi velge, kunne vi skrive historien om igjen, skulle selvsagt aldri et slikt portrett ha måttet måle seg i noen form for konkurranse verken nasjonalt eller globalt. Vi skulle aller helst ha vært den forbannede julidagen i 2011 og skjebnene i kjølvannet av den, foruten. Men dagen fins, ikke bare i vår kollektive nasjonale hukommelse, men i mennesker av kjøtt og blod som hver eneste dag lever med terrorens ubegripelige realitet, og som bærer arrene videre. Inni seg og utenpå.
Denne virkeligheten har Gjestvang hatt mot og vilje til å nærme seg som en utenforstående. Og hun har gjort det med en overbevisende følsomhet, kvalitet og profesjonalitet som gjør at portrettet av Ylva kan fremstå som så slående vakkert som det gjør, i all sin brutalitet.
I liket med majoriteten av de nominerte denne gang, er Andrea Gjestvang etter hvert en erfaren pressefotograf med flere priser i Årets Bilde bak seg. Rekken av prisvinnere i år er en sterk samling pressefotografer med et åpenbart skarpt, egenartet dokumentaristisk talent. Sammen er de anslaget til dette nye visuelle uttrykket jeg fornemmer, som jeg håper har kommet for å vokse seg sterkere og tydeligere; gjennomgående sterke, sikre komposisjoner, overraskende og originale motiv, poetiske linjer, humor, lunhet, viktige historier og enkeltstående øyeblikk. For første gang ser vi en vinnerportofolie bestående av kun fargebilder, med ett unntak (og det er til gjengjeld mer enn hederlig).
Det virker som om årets finalister har selvtillit og dømmekraft nok til å stole på at bildene deres bærer uten å skulle legges om til det klassiske reportasjefotoets sort-hvit kurver, for konkurransens skyld. Det er et valg som bærer seg. Jeg håper derfor dette er starten på en ny æra for norske pressefotografers forhold til den åpenbart udaterte myten, om at et virkelig seriøst og overbevisende pressefotografi helst må legges i sort-hvit for å kommunisere alvoret og viktigheten. Ylva, portrettert i sine finstemte fargenyanser av Gjestvang, viser oss at less ikke alltid er more, og at det som får kvaliteten i norsk pressefotografi til å vokse og briljere, ikke nødvendigvis er å gå for det tilsynelatende trygge og enkle valget, men å gå for mer. Mye mer. Slik blir det prisvinnere og bilder som gjør vårt lille land litt større, dag for dag.
En enestående sterk nominasjonsrekke av bilder får denne gangen veie opp for et arrangement som rent organisatorisk sett var svakt. Regien rundt arrangementet fremstod som lite gjennomtenkt og til dels uplanlagt, i motsetning til de foregående år som har gått siden Årets Bilde ble fusjonert med Dokumentfestivalen. Når årets arrangement for første gang igjen skulle presenteres på egne bein, ble det dessverre altfor vaklende og uproft organisatorisk sett. Jeg skjønner tanken bak det å hente inn konferansierer for å holde i presentasjonstråden, men er nokså sikker på at retningsløs radiopludring a la Nrk P1s «Norgesglasset» ikke er et spesielt lykket valg for anledningen. En forutsetning når man henter inn eksterne hjelpere på denne måten, må være at oppdraget og viktigheten av god regi er tydeliggjort på forhånd, og at de innleide fremstår som godt forberedt og profesjonelle med en viss basiskunnskap om det de er med på. At årets viktigste begivenhet i regi av Pressefotografenes Klubb ikke får en formell snorklipping ved fungerende leder, fremstår ikke bare som uprofesjonelt, men som uhøflig overfor de nominerte og inviterte. Enkelte anledninger mer enn andre fordrer en tydelig leder og ledelse.
Årets Bilde som arrangement er en slik anledning. Det er lov å håpe at den nyvalgte ledelsen i klubben vil stå for en fortsettelse som er både bildene og norske pressefotografer verdig.
Se alle vinnerbildene i Årets bilde 2012 her
Jon Terje Hellgren Hansen
Årets Bildevinner Andrea Gjestvang foran sitt vinnerbilde som overbeviste og imponerte en samlet jury
Jon Terje Hellgren Hansen
Årets førsteprisvinnere står samlet og venter i spenning på hvem av dem som vinner Årets Bilde