Skrevet av Maria LundbergDet er en brennhet sommerdag i Lierskogen. Hjemme på tunet hos Arne Nævra er det dekket et kaffebord i skyggen. – Men først tar vi en tur opp på kontoret, så får du se hvor jeg jobber.
Bak familiens hovedhus ligger kontoret som er bygd formålet. Arne Nævra viser vei. Vi går inn en dør og videre inn i en liten gang. Vegger og benker er fulle av fotoutstyr.
Opp en buet tretrapp, og så står vi der, midt i Nævras rike. Den norske naturfotografen er som en institusjon å regne innen sin sjanger. I årevis har han gitt det norske folk nærmøter med ville dyr og landskap. Lenge holdt han på alene. De siste årene har filmfotograf Torgeir Beck Lande vært med på produksjonene, og i dag er de to partnere i selskapet NaturBilder.
– Her skjer absolutt hele produksjonen vår fra A til Å. Her har du klippen og lydstudio, og her har du den lokale kantina vår. Det er også møterom og prosjektrom, kan du si. Veldig praktisk med så kort vei. Dagens vert humrer og peker med ene hånda mot en stor pult i det ene hjørnet, og mot et lite rundt bord med en kjekspakke og noen pappkrus i midten av rommet, med den andre.
Jeg ser meg rundt i loftsstua på Lierskogen. Det summer og surrer i eksterne harddisker og skjermer. Hyller fra gulv til tak er proppfulle, og det aner meg hva som til sammen fyller dem: nesten førti års naturfotohistorie.
- Fugleinteressen var der først. Det starta med en omega kikkert da jeg var i tolvårsalderen og ”Fuglene i farger” av Rolf Vik. Av moren min fikk jeg låne et gammelt bokskamera, av to ungkarsonkler noen gamle kompaktkameraer. Da var det bare én ting som stod i huet på meg, og det var å klare å komme nært innpå fuglene for å få tatt bilder. – Én gang grov jeg en trehundre meter lang kanal i snøen for å få tatt bilder av en stokkand ved elva hjemme. Bildene jeg fikk med disse kameraene – med fast vidvinkel ble nok mer i nærheten av det du kan kalle abstrakt kunst, enn noe som lignet på fugl. Man kunne vel skimte en fuglelignende figur som en bitte liten del av bildet. Men det var utrolig spennende å prøve å få det til!
For konfirmasjonspengene ble det en revolusjon, en speilrefleks i form av minolta srt 101. men fortsatt bare normalobjektiv. Løsningen ble et kamotelt en halvmeter fra fuglebrettet hjemme på gården i Hokksund. Med smuler fra heimens hjembakte brød prøvde Arne å komme tett på kjøttmeisene.
Sommeren etter plukka han jordbær en hel sommer. Det ga kroner nok til et trehundre millimeters objektiv.
Vestfosselva i Øvre Eiker var den unge Nævras hundremeterskog. – Jeg og en kompis bygde oss en kano og padla døgnet rundt hele sommeren. For oss var det en stor opplevelse av å være oppdagelsesreisende. Vi følte liksom at det var vi som oppdaga Overfloden (Overfloden er en elv i TV-serien serien ”Brødrene Dal og Professor Drøvels hemmelighet ”, NRK, 1978, red.anm.).
Arne Nævra var tretten år da han bestemte seg for å bli profesjonell naturfilmfotograf. – Jeg hadde allerede finlest postordrekatalogen fra Strømsnes Tekniske i Bergen og drømte om et skikkelig kamera. Så kom datidens norske naturprogramstemme på NRK, Sverre M. Fjelstad, på besøk til bygda. Året var 1970. Da var det for alvor gjort. Fem år etter hadde Arne skaffa seg samme kamera som det store NRK-idolet. En 16mm Bolex med sveiveopptrekk ble begynnelsen på Arnes karriere som naturfilmfotograf. Siden gikk det med høy fart veldig fort.
- Jeg studerte biologi på universitetet i Oslo og engasjerte meg med en gang i studiesirkler der vi diskuterte miljøspørsmål. Allerede den gang snakka vi om drivhuseffekten og effekten for verdens natur- og dyreliv.
I 1978 kom Arne Nævra med sin første naturfilm som ble vist på NRK. Den dokumenterte livet i det freda våtmarksreservatet Fiskumvannet. Siden den gang har statskanalen vært Arnes nasjonale fjernsynsarena – med bare et bittelite sidesprang til den kommersielle konkurrenten TV Norge da den var i sin spede barndom. En kort tid var han ansvarlig for et nytt naturmagasin der. – Det var kanskje fordi jeg ønsket å vise potensialet for å tenke nytt innen naturmagasinsjangeren på fjernsyn, og også få NRK til å også få øynene opp for behovet for nyskaping.
Flørten med konkurrentkanalen virka. Arne fikk en telefon. Etter kort tid var han tilbake i NRK. - Jeg har i grunnen alltid vært knytta til NRK, men aldri som fast ansatt.
Likevel har Nævra vært ansvarlig for å levere til kanalens naturprogramflate i snart førti år. Men statskanalens sendeflate og budsjett representerer noen begrensninger for hvor stort man kan satse. –Etter hvert vokste lysten til å lage større produksjoner, forteller den lidenskapelige naturdokumentaristen.
– Seertallene på gode naturfilmproduksjoner er enorme, det ser vi gjennom produksjoner som ”Norske Naturperler” og ”Vi På Langedrag” (produsert for NRK, red.anm). Potensialet for å lage nytt stoff er uendelig. Interessen for gode naturfilmproduksjoner i utlandet er overveldende.
–Den siste store satsingen, ”Norske Naturperler”, hadde en skreddersydd lengde på førti minutter for NRKs søndagsflate, og nå klipper vi om serien til et format på femtifem minutter som er det internasjonale.
Arne viser meg noen minutters film av den nyeste filmen de jobber på nå. Majestetisk kongeørn på nært hold fyller en stor flatskjerm på veggen. Jeg kjenner suget i magen, så tett er kameraet på ørnas elegante svev.
- For å lage god naturfilm, må du tenke samme virkemidler som med en hvilken som helst Hollywoodproduksjon. Arne forklarer. – Det skal være nerve og driv, dramaturgien er kjempeviktig, men i naturfilm må det i tillegg være troverdig og faglig korrekt.
Han forteller hvordan han og partneren Torgeir Beck Lande bruker flere år på å filme ulike artsindivider som til sist klippes ned og redigeres til én historie. – Vi må lage historier som gir identifikasjon og det er om å gjøre å få til en god historieutvikling. – Det er alltid en helt, og en antihelt, en snill og en slem, en som lykkes og en som er uheldig. Det handler om å finne de små historiene i det store. - Sånn kan vi få folk til å leve seg inn i historien.
Arne og makker Torgeir har laga seg et par kreative benspænd (ref. den danske filmskaperen Lars Von Trier, red.anm.). Alt filmes i Norge, og alt på film er ville dyr. – Det enkleste er så klart å filme dyr i fangenskap. Våre filmer blir unike fordi de dokumenterer ville dyr. Det gjør også at de blir veldig mye mer kostbare å lage. Vi bruker flere år på å få materialet vi trenger.
Han forteller hvordan de norske villdyra er prega av det sterke jakttrykket som gjelder generelt i Norge. – Det jaktes overalt, og norske dyr er dermed ekstremt skye. De tåler ikke folk. Naturlig uredde dyr fins ikke her til lands.
Det kreves år med tålmodighet og detaljert planlegging for å få dyrebare øyeblikk festa på film. – Vi gjør nøye research og forbereder såkalte hotspots der vi forventer at et villdyr vil komme.
Åter og foringsstasjoner er et eldgammalt knep, men det virker. – Å lokke dyra med fôr øker oddsene maksimalt. Det er også minst like viktig å finne dyras naturlige ”vannhull”, dit de søker. Så må du legge til venting.
Nævra forteller at det gjerne kan gå en uke i telt uten å gå ut. – Den nye teknologien gjør det mulig å jobbe annerledes, å komme tettere på dyrene og samtidig få en helt fantastisk billedkvalitet, men grunnprinsippene ligger fast.
-Vi må kjenne til terrenget og biotopen, og vi må alltid tenke etikk. Dyra skal ikke forstyrres, og vi skal ikke sette spor.
Arne Nævra kjenner betydningen av å operere etisk forsvarlig. Det er viktig å følge spillereglene.
– Vi lever i et veldig lite land. Ryktene går fort, det er fort gjort å tulle det til. Gjør du ting riktig, får du også dispensasjon og hjelp fra de riktige folka.
I blant benytter den erfarne filmduoen helikopter med leid pilot og mannskap som er spesialister på å filme fra lufta. Det er langt fra Arnes første Minolta SRT 101 med lærveske og grønnskjær i objektivet, til dagens utstyr.
– Teknologien nå gjør at nesten alt er mulig, men det koster det hvite ut av øyet. Den siste produksjonen kostet ti millioner. – Å være på rett sted til rett tid koster penger.
I tillegg krever det enormt med tid. De siste tre årene har Arne vært ute nesten hele tiden. Fra april til oktober er det ikke snakk om ferie, og gjerne tolv-fjorten timers arbeidsdager, inkludert helgene.
Å få finansiering til naturfilmproduksjoner er en heldagsjobb i seg selv. – For å overleve i denne bransjen må du gjøre alle jobbene som kreves, sier Arne. – Du må være kreativ programskaper, dyktig fotograf, ha peiling på natur og villmark, du må kunne økonomi og salg, og du må være en god ambassadør. Gode relasjoner til folk er alfa omega for å komme i mål med så omfattende prosjekter som det vi lager. Vi er helt avhengige av gode hjelpere og folk som bidrar.
Dessuten må du være fysisk sterk. Å bære sekker med tungt utstyr på ryggen er en del av konseptet.
– Folk sier noen ganger at jeg er så heldig, jeg som får være på tur så mye. De ser for seg slaraffenliv og kaffebål. Sannheten er at vi jobber så beinhardt og med så ekstremt stor forsiktighet for å ikke forstyrre dyra, at vi nesten ikke beveger oss utenfor teltet.
Og teltet, det er på 160x160 og rommer alt av utstyr pluss Arne og makkeren.
- Så du kan jo selv tenke deg. – Jeg elsker å tenne bål, men har ikke fyrt opp et på tur på det jeg kan huske, det må være minst tre år siden sist. Det vi driver med, må ikke forveksles med friluftsliv!
Han mener den selvpålagte, asketiske livsstilen kan grense mot galskap noen ganger, og innrømmer at det er sært. Villmarka og naturen, dyra og deres verden er hans arena.
Samtidig er det ikke hans eneste verden. - Jeg kunne godt vært gravende journalist eller politiker også, jeg er veldig samfunnsengasjert.
Selv om arbeidsinnsatsen på mange måter er minst like krevende, ja til og med kanskje noen ganger mer omfattende enn i de største hollywoodproduksjonene, er statusen for naturfilm desto mer laber. Spesielt her hjemme. -Vi blir virkelig verdsatt av naturmiljøet i Norge, men ikke av filmmiljøet, eller ”kaffe-latte-miljøet”, som jeg noen ganger sier.
I det norske foto-og filmmiljøet er det rett og slett helt blåst når det kommer til anerkjennelse, mener han. – Ingen anmeldelser, ingen omtaler. De offentlige filmbudsjettene er som regel ikke øremerket naturfilm. Vi naturfotografer blir totalt oversett. Men samtidig elsker folk å se naturfilm.
Ofte må han bare le når han hører om portrettfotografer som legger ut om hvor hardt de har jobbet for å få til et studioportrett . – Det dreier seg ofte om en eller annen teaterdiva eller kjendis som fotografen har fått til seg i studio, og som han forteller at han måtte jobbe med i flere timer for å få det til, og hvilket slit det er å ofre seg for kunsten.
– Flere timer? Ha-ha, sier jeg bare da. Jeg kan jobbe i fire år med å få et godt, personlig portrett av et dyr ute i villmarka. Fire år! Og fortsatt blir ikke seriøs naturfoto anerkjent som en kunstform i Norge. Alle sjangre bør vise gjensidig respekt for hverandre.
- Jeg vil påstå at det å jobbe med portrettkunst i forhold til ville dyr ikke er mindre vanskelig enn å jobbe som studiofotograf på Karl Johan. Å få frem dyrets personlige trekk er en utrolig utfordrende oppgave.
Den personlige signaturen er viktig for Nævra. Teknologien som på mange måter gjør det mulig å stadig ta bedre bilder, gjør det samtidig også vanskeligere.
– Jeg synes personlig at det blir litt mye av det jeg kaller for pixelonani. Man er så opptatt av pixler og teknikk. bildet har nesten blitt klinisk rent, upersonlig og helt uinteressant. Det handler jo om å se bildet, om å se hva som skjer i, om følelsen bildet gir deg, ikke om å telle pixler! Hvem står vel med en lupe i hånda når de skal se et maleri på en vegg? Men når det kommer til et fotografi, da mister vi helt perspektivet på hva det er vi egentlig ser! Da handler det bare om pixelmengde. Helt sprøtt!
Han mener at særpreget fort blir borte, og at det tross den utbredte interessen for naturfoto i Norge er få sterke stemmer. – Kanskje en tre-fire stykker hvis jeg skal være litt kritisk, sier han og legger til at mye handler om at mange fotografer gjør det lettvint for seg selv. – De kjøper seg plass på arrangerte turer der man står oppå hverandre for å ta bilder av dyr som må regnes som så vant til folk at de nesten er å betrakte som tamme.
Å være nyskapende er ikke lett i denne nisjen, men Arne Nævra og kompanjongen har mange planer og ideer for fremtidige prosjekter. – Det handler om å finne en balanse mellom det som er et spennende faglig prosjekt for oss å gjøre, og det som selger. Vi jobber med å finne unike steder og jobbe frem de gode historiene, de som rører ved folk.
Tv-publikummet er stadig mer krevende, og det er lenge siden Sverre M. Fjelstads levende billedbok i NRK la lista for hva som regnes som god tv-underholdning innen naturfilm. – Vi må følge med på biologi og det som skjer globalt med tanke på villmarksforvaltninga. Men vi må også være på høyde med det som skjer mediefaglig, til og med norske språkregler. Folk vil ha kvalitet i alle ledd. Det må vi levere for å leve av dette.
Utstyrspakken de benytter seg av, de to filmkameratene, er tung og dyr. – JEG bruker Nikon på stills, og Canon objektiver på Sony videokameraer. pluss en mengde spesialkameraer, noen fjernstyrte. Det er gjennomgående oppsettet for hvordan vi rigger en produksjon.
- Selv om jeg lever av levende bilder, elsker jeg stillbildet som uttrykk. - jeg har nesten alltid Nikon-kameraet hengende rundt halsen uansett hvor jeg er og hva jeg driver med, når jeg er ute. Plutselig er øyeblikket der. Da nytter det ikke å løpe etter kamera som ligger i teltet.
Magien i møtene med de ville dyrene er fortsatt den grunnleggende driveren i Arne Nævra. Det er de magiske øyeblikkene når han kommer tett innpå et vilt dyr, som trigger hjertebanken og den høye pulsen, euforien og lykkefølelsen.
- Det er om å gjøre å få litt av den magien med inn i bildet. Når jeg klarer det, da har jeg fått til noe bra.
På kontoret i loftsetasjen hjemme på gården er det kona Monica som er nåløyet og kvalitetskontrollør. – Jeg sier at jeg kjører Monicatesten. Da setter vi to oss ned med et glass hvitvin, og så ser vi på programmet sammen, og så følger jeg med. Hvis Monica blir blank i øynene, da vet jeg at vi har truffet noen følelser.
Kaffebordet ute i hagen venter. På vei ned stopper vi opp ved utstyrslageret. Av ren nostalgi har han tatt vare på gamle tekniske duppedingser fra den gang han var fersk i bransjen. Vi er allerede litt på overtid og fortsatt har Arne Nævra mye på hjertet. Norsk rovdyrforvaltning er et stikkord. Der har han en hel del han gjerne skulle ha sagt.
- Vi har nettopp hatt møte med statssekretæren i forbindelse med åpningen av det nye rovdyrsenteret i Flå. Jeg håper at de skjønner at de må legge kunnskap, ikke fordommer og myter, til grunn for den måten som forvaltninga håndheves.
Den norske ulvebestanden og debatten om den er et godt eksempel. – Sannheten om den norske ulven er at den er ekstremt sky. Hvis det er som folk påstår, at de støtt og stadig ser ulv tett innpå sivilisasjonen, så skulle det jo vært masse bilder på nettet som dokumenterer det. I dag med så mange mobilkameraer overalt så er det klart at folk hadde dokumentert det hvis de møtte ulv. Hvorfor ser vi ikke flere bilder på Facebook av ulv utenfor stuevinduene, hvis det er sånn at det skjer støtt?
Spørsmålet blir hengende i lufta. Arne forteller om sitt kjennskap til de norske ulvefamiliene. Om hvordan bare alfahunnen i flokken er den som får valper, og om hvordan enslige slengere som vandrer inn over grensa fra Sverige, oftest blir jaga tilbake eller drept av de norske ulvene. Revirene voktes strengt, ulven praktiserer sin egen justis. – Oftest er det snakk om unge dyr som er på streif eller som ikke har lært seg å være redd for folk. Når ulven er et år, har den som regel allerede blitt sky.
- I snitt er det en fire-fem hunder som blir tatt av ulv i Norge, det er sant. Men det skjer ofte i forbindelse med jakt, når hunden kommer inn på ulvens revir, og når hunden ikke er i følge med eieren. At en ulv angriper en hund som er på vanlig tur med eieren sin i skogen, det er helt usannsynlig.
Og der ble sannelig jeg selv også beroliget, jeg som har latt med bekymre av alle historiene om ulv som angriper turgåere med hund i oslomarka.
Vi avrunder etter hvert over vaflene og jordbærsyltetøyet som Monica har satt frem til oss. Arne forteller at han denne sommeren har tatt seg til til å lage en større salgsutstilling på Hadeland Glassverk i Jevnaker. Den blir stående til 24. august og inneholder et 50-talls bilder, de fleste i store størrelser på lerret, i format 150x90. Noen også i klassisk innramming i passepartout og glass.
Så, et siste streif inn i naturfotografens verden i det den siste vaffelsmulen er fortært.
- Det der med klisjeen om elg i solnedgang, det at det er blitt et slags skjellsord for naturfoto som sjanger, det er ganske sprøtt. Selv har jeg prøvd å få et fint bilde av elg i solnedgang i førti år – og jeg har fortsatt ikke fått det til her hjemme. Skjønt, - jeg har fått den i soloppgang, nydelig foran Mount McKinley, den høyeste fjelltoppen i nord-amerika!
http://www.naturbilder.no
Bak familiens hovedhus ligger kontoret som er bygd formålet. Arne Nævra viser vei. Vi går inn en dør og videre inn i en liten gang. Vegger og benker er fulle av fotoutstyr.
Opp en buet tretrapp, og så står vi der, midt i Nævras rike. Den norske naturfotografen er som en institusjon å regne innen sin sjanger. I årevis har han gitt det norske folk nærmøter med ville dyr og landskap. Lenge holdt han på alene. De siste årene har filmfotograf Torgeir Beck Lande vært med på produksjonene, og i dag er de to partnere i selskapet NaturBilder.
– Her skjer absolutt hele produksjonen vår fra A til Å. Her har du klippen og lydstudio, og her har du den lokale kantina vår. Det er også møterom og prosjektrom, kan du si. Veldig praktisk med så kort vei. Dagens vert humrer og peker med ene hånda mot en stor pult i det ene hjørnet, og mot et lite rundt bord med en kjekspakke og noen pappkrus i midten av rommet, med den andre.
Jeg ser meg rundt i loftsstua på Lierskogen. Det summer og surrer i eksterne harddisker og skjermer. Hyller fra gulv til tak er proppfulle, og det aner meg hva som til sammen fyller dem: nesten førti års naturfotohistorie.
- Fugleinteressen var der først. Det starta med en omega kikkert da jeg var i tolvårsalderen og ”Fuglene i farger” av Rolf Vik. Av moren min fikk jeg låne et gammelt bokskamera, av to ungkarsonkler noen gamle kompaktkameraer. Da var det bare én ting som stod i huet på meg, og det var å klare å komme nært innpå fuglene for å få tatt bilder. – Én gang grov jeg en trehundre meter lang kanal i snøen for å få tatt bilder av en stokkand ved elva hjemme. Bildene jeg fikk med disse kameraene – med fast vidvinkel ble nok mer i nærheten av det du kan kalle abstrakt kunst, enn noe som lignet på fugl. Man kunne vel skimte en fuglelignende figur som en bitte liten del av bildet. Men det var utrolig spennende å prøve å få det til!
For konfirmasjonspengene ble det en revolusjon, en speilrefleks i form av minolta srt 101. men fortsatt bare normalobjektiv. Løsningen ble et kamotelt en halvmeter fra fuglebrettet hjemme på gården i Hokksund. Med smuler fra heimens hjembakte brød prøvde Arne å komme tett på kjøttmeisene.
Sommeren etter plukka han jordbær en hel sommer. Det ga kroner nok til et trehundre millimeters objektiv.
Vestfosselva i Øvre Eiker var den unge Nævras hundremeterskog. – Jeg og en kompis bygde oss en kano og padla døgnet rundt hele sommeren. For oss var det en stor opplevelse av å være oppdagelsesreisende. Vi følte liksom at det var vi som oppdaga Overfloden (Overfloden er en elv i TV-serien serien ”Brødrene Dal og Professor Drøvels hemmelighet ”, NRK, 1978, red.anm.).
Arne Nævra var tretten år da han bestemte seg for å bli profesjonell naturfilmfotograf. – Jeg hadde allerede finlest postordrekatalogen fra Strømsnes Tekniske i Bergen og drømte om et skikkelig kamera. Så kom datidens norske naturprogramstemme på NRK, Sverre M. Fjelstad, på besøk til bygda. Året var 1970. Da var det for alvor gjort. Fem år etter hadde Arne skaffa seg samme kamera som det store NRK-idolet. En 16mm Bolex med sveiveopptrekk ble begynnelsen på Arnes karriere som naturfilmfotograf. Siden gikk det med høy fart veldig fort.
- Jeg studerte biologi på universitetet i Oslo og engasjerte meg med en gang i studiesirkler der vi diskuterte miljøspørsmål. Allerede den gang snakka vi om drivhuseffekten og effekten for verdens natur- og dyreliv.
I 1978 kom Arne Nævra med sin første naturfilm som ble vist på NRK. Den dokumenterte livet i det freda våtmarksreservatet Fiskumvannet. Siden den gang har statskanalen vært Arnes nasjonale fjernsynsarena – med bare et bittelite sidesprang til den kommersielle konkurrenten TV Norge da den var i sin spede barndom. En kort tid var han ansvarlig for et nytt naturmagasin der. – Det var kanskje fordi jeg ønsket å vise potensialet for å tenke nytt innen naturmagasinsjangeren på fjernsyn, og også få NRK til å også få øynene opp for behovet for nyskaping.
Flørten med konkurrentkanalen virka. Arne fikk en telefon. Etter kort tid var han tilbake i NRK. - Jeg har i grunnen alltid vært knytta til NRK, men aldri som fast ansatt.
Likevel har Nævra vært ansvarlig for å levere til kanalens naturprogramflate i snart førti år. Men statskanalens sendeflate og budsjett representerer noen begrensninger for hvor stort man kan satse. –Etter hvert vokste lysten til å lage større produksjoner, forteller den lidenskapelige naturdokumentaristen.
– Seertallene på gode naturfilmproduksjoner er enorme, det ser vi gjennom produksjoner som ”Norske Naturperler” og ”Vi På Langedrag” (produsert for NRK, red.anm). Potensialet for å lage nytt stoff er uendelig. Interessen for gode naturfilmproduksjoner i utlandet er overveldende.
–Den siste store satsingen, ”Norske Naturperler”, hadde en skreddersydd lengde på førti minutter for NRKs søndagsflate, og nå klipper vi om serien til et format på femtifem minutter som er det internasjonale.
Arne viser meg noen minutters film av den nyeste filmen de jobber på nå. Majestetisk kongeørn på nært hold fyller en stor flatskjerm på veggen. Jeg kjenner suget i magen, så tett er kameraet på ørnas elegante svev.
- For å lage god naturfilm, må du tenke samme virkemidler som med en hvilken som helst Hollywoodproduksjon. Arne forklarer. – Det skal være nerve og driv, dramaturgien er kjempeviktig, men i naturfilm må det i tillegg være troverdig og faglig korrekt.
Han forteller hvordan han og partneren Torgeir Beck Lande bruker flere år på å filme ulike artsindivider som til sist klippes ned og redigeres til én historie. – Vi må lage historier som gir identifikasjon og det er om å gjøre å få til en god historieutvikling. – Det er alltid en helt, og en antihelt, en snill og en slem, en som lykkes og en som er uheldig. Det handler om å finne de små historiene i det store. - Sånn kan vi få folk til å leve seg inn i historien.
Arne og makker Torgeir har laga seg et par kreative benspænd (ref. den danske filmskaperen Lars Von Trier, red.anm.). Alt filmes i Norge, og alt på film er ville dyr. – Det enkleste er så klart å filme dyr i fangenskap. Våre filmer blir unike fordi de dokumenterer ville dyr. Det gjør også at de blir veldig mye mer kostbare å lage. Vi bruker flere år på å få materialet vi trenger.
Han forteller hvordan de norske villdyra er prega av det sterke jakttrykket som gjelder generelt i Norge. – Det jaktes overalt, og norske dyr er dermed ekstremt skye. De tåler ikke folk. Naturlig uredde dyr fins ikke her til lands.
Det kreves år med tålmodighet og detaljert planlegging for å få dyrebare øyeblikk festa på film. – Vi gjør nøye research og forbereder såkalte hotspots der vi forventer at et villdyr vil komme.
Åter og foringsstasjoner er et eldgammalt knep, men det virker. – Å lokke dyra med fôr øker oddsene maksimalt. Det er også minst like viktig å finne dyras naturlige ”vannhull”, dit de søker. Så må du legge til venting.
Nævra forteller at det gjerne kan gå en uke i telt uten å gå ut. – Den nye teknologien gjør det mulig å jobbe annerledes, å komme tettere på dyrene og samtidig få en helt fantastisk billedkvalitet, men grunnprinsippene ligger fast.
-Vi må kjenne til terrenget og biotopen, og vi må alltid tenke etikk. Dyra skal ikke forstyrres, og vi skal ikke sette spor.
Arne Nævra kjenner betydningen av å operere etisk forsvarlig. Det er viktig å følge spillereglene.
– Vi lever i et veldig lite land. Ryktene går fort, det er fort gjort å tulle det til. Gjør du ting riktig, får du også dispensasjon og hjelp fra de riktige folka.
I blant benytter den erfarne filmduoen helikopter med leid pilot og mannskap som er spesialister på å filme fra lufta. Det er langt fra Arnes første Minolta SRT 101 med lærveske og grønnskjær i objektivet, til dagens utstyr.
– Teknologien nå gjør at nesten alt er mulig, men det koster det hvite ut av øyet. Den siste produksjonen kostet ti millioner. – Å være på rett sted til rett tid koster penger.
I tillegg krever det enormt med tid. De siste tre årene har Arne vært ute nesten hele tiden. Fra april til oktober er det ikke snakk om ferie, og gjerne tolv-fjorten timers arbeidsdager, inkludert helgene.
Å få finansiering til naturfilmproduksjoner er en heldagsjobb i seg selv. – For å overleve i denne bransjen må du gjøre alle jobbene som kreves, sier Arne. – Du må være kreativ programskaper, dyktig fotograf, ha peiling på natur og villmark, du må kunne økonomi og salg, og du må være en god ambassadør. Gode relasjoner til folk er alfa omega for å komme i mål med så omfattende prosjekter som det vi lager. Vi er helt avhengige av gode hjelpere og folk som bidrar.
Dessuten må du være fysisk sterk. Å bære sekker med tungt utstyr på ryggen er en del av konseptet.
– Folk sier noen ganger at jeg er så heldig, jeg som får være på tur så mye. De ser for seg slaraffenliv og kaffebål. Sannheten er at vi jobber så beinhardt og med så ekstremt stor forsiktighet for å ikke forstyrre dyra, at vi nesten ikke beveger oss utenfor teltet.
Og teltet, det er på 160x160 og rommer alt av utstyr pluss Arne og makkeren.
- Så du kan jo selv tenke deg. – Jeg elsker å tenne bål, men har ikke fyrt opp et på tur på det jeg kan huske, det må være minst tre år siden sist. Det vi driver med, må ikke forveksles med friluftsliv!
Han mener den selvpålagte, asketiske livsstilen kan grense mot galskap noen ganger, og innrømmer at det er sært. Villmarka og naturen, dyra og deres verden er hans arena.
Samtidig er det ikke hans eneste verden. - Jeg kunne godt vært gravende journalist eller politiker også, jeg er veldig samfunnsengasjert.
Selv om arbeidsinnsatsen på mange måter er minst like krevende, ja til og med kanskje noen ganger mer omfattende enn i de største hollywoodproduksjonene, er statusen for naturfilm desto mer laber. Spesielt her hjemme. -Vi blir virkelig verdsatt av naturmiljøet i Norge, men ikke av filmmiljøet, eller ”kaffe-latte-miljøet”, som jeg noen ganger sier.
I det norske foto-og filmmiljøet er det rett og slett helt blåst når det kommer til anerkjennelse, mener han. – Ingen anmeldelser, ingen omtaler. De offentlige filmbudsjettene er som regel ikke øremerket naturfilm. Vi naturfotografer blir totalt oversett. Men samtidig elsker folk å se naturfilm.
Ofte må han bare le når han hører om portrettfotografer som legger ut om hvor hardt de har jobbet for å få til et studioportrett . – Det dreier seg ofte om en eller annen teaterdiva eller kjendis som fotografen har fått til seg i studio, og som han forteller at han måtte jobbe med i flere timer for å få det til, og hvilket slit det er å ofre seg for kunsten.
– Flere timer? Ha-ha, sier jeg bare da. Jeg kan jobbe i fire år med å få et godt, personlig portrett av et dyr ute i villmarka. Fire år! Og fortsatt blir ikke seriøs naturfoto anerkjent som en kunstform i Norge. Alle sjangre bør vise gjensidig respekt for hverandre.
- Jeg vil påstå at det å jobbe med portrettkunst i forhold til ville dyr ikke er mindre vanskelig enn å jobbe som studiofotograf på Karl Johan. Å få frem dyrets personlige trekk er en utrolig utfordrende oppgave.
Den personlige signaturen er viktig for Nævra. Teknologien som på mange måter gjør det mulig å stadig ta bedre bilder, gjør det samtidig også vanskeligere.
– Jeg synes personlig at det blir litt mye av det jeg kaller for pixelonani. Man er så opptatt av pixler og teknikk. bildet har nesten blitt klinisk rent, upersonlig og helt uinteressant. Det handler jo om å se bildet, om å se hva som skjer i, om følelsen bildet gir deg, ikke om å telle pixler! Hvem står vel med en lupe i hånda når de skal se et maleri på en vegg? Men når det kommer til et fotografi, da mister vi helt perspektivet på hva det er vi egentlig ser! Da handler det bare om pixelmengde. Helt sprøtt!
Han mener at særpreget fort blir borte, og at det tross den utbredte interessen for naturfoto i Norge er få sterke stemmer. – Kanskje en tre-fire stykker hvis jeg skal være litt kritisk, sier han og legger til at mye handler om at mange fotografer gjør det lettvint for seg selv. – De kjøper seg plass på arrangerte turer der man står oppå hverandre for å ta bilder av dyr som må regnes som så vant til folk at de nesten er å betrakte som tamme.
Å være nyskapende er ikke lett i denne nisjen, men Arne Nævra og kompanjongen har mange planer og ideer for fremtidige prosjekter. – Det handler om å finne en balanse mellom det som er et spennende faglig prosjekt for oss å gjøre, og det som selger. Vi jobber med å finne unike steder og jobbe frem de gode historiene, de som rører ved folk.
Tv-publikummet er stadig mer krevende, og det er lenge siden Sverre M. Fjelstads levende billedbok i NRK la lista for hva som regnes som god tv-underholdning innen naturfilm. – Vi må følge med på biologi og det som skjer globalt med tanke på villmarksforvaltninga. Men vi må også være på høyde med det som skjer mediefaglig, til og med norske språkregler. Folk vil ha kvalitet i alle ledd. Det må vi levere for å leve av dette.
Utstyrspakken de benytter seg av, de to filmkameratene, er tung og dyr. – JEG bruker Nikon på stills, og Canon objektiver på Sony videokameraer. pluss en mengde spesialkameraer, noen fjernstyrte. Det er gjennomgående oppsettet for hvordan vi rigger en produksjon.
- Selv om jeg lever av levende bilder, elsker jeg stillbildet som uttrykk. - jeg har nesten alltid Nikon-kameraet hengende rundt halsen uansett hvor jeg er og hva jeg driver med, når jeg er ute. Plutselig er øyeblikket der. Da nytter det ikke å løpe etter kamera som ligger i teltet.
Magien i møtene med de ville dyrene er fortsatt den grunnleggende driveren i Arne Nævra. Det er de magiske øyeblikkene når han kommer tett innpå et vilt dyr, som trigger hjertebanken og den høye pulsen, euforien og lykkefølelsen.
- Det er om å gjøre å få litt av den magien med inn i bildet. Når jeg klarer det, da har jeg fått til noe bra.
På kontoret i loftsetasjen hjemme på gården er det kona Monica som er nåløyet og kvalitetskontrollør. – Jeg sier at jeg kjører Monicatesten. Da setter vi to oss ned med et glass hvitvin, og så ser vi på programmet sammen, og så følger jeg med. Hvis Monica blir blank i øynene, da vet jeg at vi har truffet noen følelser.
Kaffebordet ute i hagen venter. På vei ned stopper vi opp ved utstyrslageret. Av ren nostalgi har han tatt vare på gamle tekniske duppedingser fra den gang han var fersk i bransjen. Vi er allerede litt på overtid og fortsatt har Arne Nævra mye på hjertet. Norsk rovdyrforvaltning er et stikkord. Der har han en hel del han gjerne skulle ha sagt.
- Vi har nettopp hatt møte med statssekretæren i forbindelse med åpningen av det nye rovdyrsenteret i Flå. Jeg håper at de skjønner at de må legge kunnskap, ikke fordommer og myter, til grunn for den måten som forvaltninga håndheves.
Den norske ulvebestanden og debatten om den er et godt eksempel. – Sannheten om den norske ulven er at den er ekstremt sky. Hvis det er som folk påstår, at de støtt og stadig ser ulv tett innpå sivilisasjonen, så skulle det jo vært masse bilder på nettet som dokumenterer det. I dag med så mange mobilkameraer overalt så er det klart at folk hadde dokumentert det hvis de møtte ulv. Hvorfor ser vi ikke flere bilder på Facebook av ulv utenfor stuevinduene, hvis det er sånn at det skjer støtt?
Spørsmålet blir hengende i lufta. Arne forteller om sitt kjennskap til de norske ulvefamiliene. Om hvordan bare alfahunnen i flokken er den som får valper, og om hvordan enslige slengere som vandrer inn over grensa fra Sverige, oftest blir jaga tilbake eller drept av de norske ulvene. Revirene voktes strengt, ulven praktiserer sin egen justis. – Oftest er det snakk om unge dyr som er på streif eller som ikke har lært seg å være redd for folk. Når ulven er et år, har den som regel allerede blitt sky.
- I snitt er det en fire-fem hunder som blir tatt av ulv i Norge, det er sant. Men det skjer ofte i forbindelse med jakt, når hunden kommer inn på ulvens revir, og når hunden ikke er i følge med eieren. At en ulv angriper en hund som er på vanlig tur med eieren sin i skogen, det er helt usannsynlig.
Og der ble sannelig jeg selv også beroliget, jeg som har latt med bekymre av alle historiene om ulv som angriper turgåere med hund i oslomarka.
Vi avrunder etter hvert over vaflene og jordbærsyltetøyet som Monica har satt frem til oss. Arne forteller at han denne sommeren har tatt seg til til å lage en større salgsutstilling på Hadeland Glassverk i Jevnaker. Den blir stående til 24. august og inneholder et 50-talls bilder, de fleste i store størrelser på lerret, i format 150x90. Noen også i klassisk innramming i passepartout og glass.
Så, et siste streif inn i naturfotografens verden i det den siste vaffelsmulen er fortært.
- Det der med klisjeen om elg i solnedgang, det at det er blitt et slags skjellsord for naturfoto som sjanger, det er ganske sprøtt. Selv har jeg prøvd å få et fint bilde av elg i solnedgang i førti år – og jeg har fortsatt ikke fått det til her hjemme. Skjønt, - jeg har fått den i soloppgang, nydelig foran Mount McKinley, den høyeste fjelltoppen i nord-amerika!
http://www.naturbilder.no
Arne Nævra
Arne Nævra
Maria Lundberg
Arne Nævra
Maria Lundberg
Arne Nævra
Arne Nævra
Arne Nævra
Arne Nævra
Arne Nævra
Arne Nævra
Arne Nævra
Arne Nævra
Arne Nævra
Arne Nævra
Arne Nævra
Arne Nævra
Arne Nævra
Arne Nævra
Arne Nævra
Arne Nævra
Arne Nævra
Har selv hatt gleden av å inspisere hjemmekontoret/studioet hans og ble svært imponert og inspirert. Han jobbet blant annet med et høyhastighetsopptak på hemsen da jeg var der med en overraskende provisorisk innretning. Flere dusin hyllemetre med tusenvis av kilometer med råopptak opp gjennom historien vitner også om det enorme arbeidet som ligger bak hans produksjoner.
Gleder meg til fortsettelsen!
"Vi må levere kvalitet for å kunne leve av det", sier Nævra i intervjuet. Etter denne nyeste serien håper jeg han lever riktig bra av det, synes bare SÅ fortjent, innsatsen bak betraktet.
At naturfilmskapere på topp internasjonalt nivå ikke føler seg verdsatt i det norske filmmiljøet, var trasig å høre!
Må de overgå BBC i kvalitet, for å få respekt? Særnorsk greie dette?