Ioannis Lelakis

Noe nytt som sjanger
Å være 32 år og se tilbake på de siste 12 som profesjonell fotograf er ikke helt typisk norsk. Men så er ikke Ioannis særlig typisk på noen som helst måte. Skjønt, starten på hans karriere som fotograf er en han deler med flere. Det gikk fra hobby til heltidssyssel.

- Jeg begynte som 15-åring i Hellas med et speilreflekskamera og fotografi som hobby. Etter hvert tok interessen for fotografi virkelig av, og jeg begynte å tjene penger på det ved siden av skolegangen. Som 18-åring begynte jeg å tenke på mulighetene for et fremtidig liv og yrke som fotograf.

Startet i det små
- Det har gått gradvis, og til og inni mellom underveis har jeg hatt andre jobber som sesongarbeider. Jeg begynte i det små, gjennom venner og nettverk i Hellas. Om sommeren jobbet jeg i turistnæringen, om vinteren fotograferte jeg. Etter hvert ble oppdragene flere. Som 18-åring kom jeg til Norge og Buskerud Folkehøyskole. Gode lærere der inspirerte meg og jeg ble fascinert av mørkeromsarbeidet. I 1998 studerte jeg ved Oslo Fotokunstskole. I utgangspunktet var jeg inspirert av dokumentarfotografiet og de gamle klassikerne der. Etter hvert ble jeg mer opptatt av kunstfotografi.

Børs og katedral
Til daglig jobber Ioannis Lelakis som fotograf for FAMEfotografene i Oslo. Jobben som kommersiell fotograf betaler melk og brød. Ved siden av har han sine egne kunstprosjekter. Spørsmålet om dynamikken mellom børs og katedral er ikke til å komme forbi: - Det er en kjent sak at mange fotografer driver en til tider smertefull balansegang mellom det kommersielle og det kunstneriske feltet. Hvordan erfarer du dette grenselandet?

De grønnbrune øynene under den krusete hårmanken hans sveiper over omgivelsene, stopper et øyeblikk ved et barn som løper rundt på gresset i lek foran oss. Ioannis løfter blikket mot himmelen:

- Jeg synes jeg lærer mye underveis i den jobben jeg har nå. Jeg trives godt med å ta bilder av mennesker, særlig barn. Det er kanskje en klisjé, men jeg opplever at barn er rene og upåvirket i uttrykket. Uansett hva jeg gjør, så søker jeg kontakt med mennesker. Å arbeide med portretter er å arbeide med mennesker. Jeg synes det er fint. Men i fremtiden håper jeg selvsagt å kunne leve mer av kunstfoto, helst kombinere kunstfoto/portrettfoto.

-Hva er det som fascinerer deg ved portrettfotografiet?

- Jeg ser etter emosjonelle kvaliteter når jeg jobber med portretter. Noen ganger kan du møte mennesker som er sårbare. Det er mange etiske grensesnitt å forholde seg til i en rolle som portrettfotograf. Er det f.eks riktig å fotografere mennesker i sorg? Jeg føler at jeg har en personlig respekt for menneskene jeg fotograferer. Jeg opplever at jeg gir mye av meg selv i møte med de jeg tar bilder av. Lytte og forstå er viktigere enn å skravle. Jeg tror det er nødvendig for å kunne ha en slik jobb. Jeg søker opplevelsen av det som er ekte, kontakten mellom fotografen og den fotograferte. Tilstede spontant og ordløst i det unike øyeblikket.

Konkurranse = utvikling
Han er blitt kåret til Årets Fotograf på foto.no 3 år på rad. I følge Ioannis er konkurranseelementet en viktig driver for hans kreative utvikling som fotograf. - Jeg jobber best når jeg jobber mot konkrete mål og med en tidsfrist. Konkurransene på foto.no legger et press på meg, og det er bra. Jeg bruker tid på å tenke ut hvordan jeg kan løse oppgaven og uttrykke hvert spesielle tema. Jeg liker å bli utfordret på det kreative.

Kreativiteten til Ioannis later ikke til å være begrenset når man ser arbeidene hans. Bildene hans spenner fra klassisk portrett og dokumentar til eksperimentell lek og utprøving av nye uttrykk. Med digital bearbeiding tar han fotografiene sine over til nye grenseland. På den måten utfordrer han betrakterens illusjoner om hva som er hva. - Jeg har erfart at folk har sett bildene mine og trodd det var malerier, og gitt positiv tilbakemelding. Når de så får vite at det er fotografi og ikke maleri de ser, har de noen gang blitt skuffet. Min misjon som fotograf er å arbeide mot å åpne respekt for fotografi som kunstform. Fotografi er for meg kreativitet som må ut. Jeg oppnår en slags indre lettelse når jeg jobber. Det er som om jeg bygger opp et trykk hvis jeg ikke har kamera og photoshop med meg.

Egen kone som aktmodell
-Du har brukt din egen kone i en serie aktbilder, for mange andre kanskje et kontroversielt valg. Hvorfor valgte du å bruke henne som modell?
– Jeg ville gjerne gjøre aktbilder på en annen måte enn den klassiske akten, ville prøve noe helt nytt og utforske, utfordre og eksperimentere med form og uttrykk. Jeg valgte å samarbeide med min kone fordi det er en klar fordel å jobbe med en jeg kjenner nært. Hun fungerer som en viktig inspirator og gir meg kloke tilbakemeldinger. I tilegg jobber hun med fysisk teater, og det gjør det lettere for oss å nå et felles kreativt mål.

Sin egen viktigste kritiker
-Hvor opptatt er du av kritikkene du får, og hvem er din viktigste kritiker?
– Jeg tror i grunnen jeg er min egen viktigste kritiker. Jeg får ofte positiv kritikk, og det er selvsagt alltid meget hyggelig! Den viktigste harde kritikken jeg har fått så langt var den jeg fikk på skolen. Det drev meg bare videre, fordi jeg som oftest ikke tok kritikken personlig.

Vi har jo alle forskjellige meninger og perspektiver. Det er noe jeg både respekterer og er glad for. Verden ville vært et temmelig kjedelig sted hvis vi alle hadde helt lik kunstnerisk og visuell smak.

Takknemlig for norsk frihet
Når jeg tenker etter, er det jo slett ikke opplagt at en kokende kreativ greker skulle finne gresset grønnere i Norge enn i eget land. Her hvor vi etter sigende er så kalde og tilkneppede, og hvor både vin og oliven koster mer enn flesk. Der andre setter kursen mot Manhattan og Berlin, holder han fast ved Norge og Oslo. Hvorfor akkurat Norge?

- Min kone kom med en kommentar som i grunnen oppsummerer akkurat dét ganske godt. Vi passerte en gang et par på gata som gikk festkledd i meget elegante antrekk og en rimipose med øl hengende i hånda. Konen min mente ta det aldri kunne ha skjedd i Sør-Korea eller Hellas. Jeg tror hun har rett. Det befriende med Norge er at her kan du gjøre ganske mye fritt uten at folk bryr seg. I andre land er det mye sterkere tabuer. Vi tar desverre denne friheten rundt hverdagsting ofte for gitt. Jeg er takknemlig for friheten jeg føler i Norge i forhold til dette.

- 3 ord som du ønsker skal forbindes til arbeidene dine? Ioannis trommer med slanke fotograffingre på olabuksens bukselår. Han tenker seg om: - Det må bli kreativ, ekte og personlig. Jeg ønsker at det gjenspeiles i alle arbeidene mine, uansett sjanger.

En personlig kunstform
Med tanke på alt han har gjort hittil, er det vanskelig å ikke være nysgjerrig på hans nest prosjekt. - Jeg har nå flere nye idéer. Parallelle tråder, nye ting. Det store, langsiktige prosjektet mitt er å få til en personlig kunstform, hvor forskjellige uttrykk som spiller på hverandre kan ta kunstfoto videre for meg personlig. Profesjonelt sett er det også nå et stadig tøffere marked for fotografer på grunn av flere dyktige amatørfotografer, billedbyråer og digitalt fotografi. Det utfordrer den profesjonelle fotografen i forhold til å finne det unike, personlige uttrykket som gjør at du skiller deg ut.

Den høye, slanke og lett slentrende Ioannis med det fabelaktige håret har funnet seg til rette bak kamera i Norge. Han er sikker i sin sak: Hvis han ikke skulle fotografere, måtte det bli noe annet kreativt. – Kanskje skriving? Jeg vet ikke. Det kreative trykket må ut, som sagt. Jeg har noen prosatekster liggende i skrivebordskuffen, og jeg er fascinert av språk, skjønt jeg synes det er vanskelig å kombinere ord og bilder. Da velger jeg bilder. Men man vet jo aldri hva fremtiden bringer. Ioannis smiler og myser mot den nordisk kjølige sommersola som flørter over oss: - Kanskje et liv som dikter og vinbonde i Hellas?

Ioannis Lelakis portfolio:
http://www.lelakis.foto.no